flink føkkings pike.
I den siste tiden har det vært mye snakk om flink pike-syndromet i media. Flere har gått ut med at stress, overbelastning og høye krav i en kontinuerlig og evig, ond sirkel øker risikoen for angst og depresjoner hos unge mennesker. Et ganske viktig tema, synes i alle fall jeg.
Jeg snakker av erfaring. Jeg er en person som takler stress i forhold til jobb og skole veldig dårlig. Gjerne også samtidig med noen "personlige kriser", dårlig selvtillitt og sykdom! For en hverdag. Store deler av året går ting som regel veldig bra, men i perioder er det så mye at en stakkar ikke vet hvor en skal ta veien. Det knyter seg så forferdelig i magen - det er på randen til at man kaster opp. Hele tiden! Søvn kan man se langt bort ifra, du er heldig om du får fire-fem timer om natta. Dagen inneholder mellom fem til åtte timer med lesing til eksamen, i tillegg til undervisning. Så er det legetime. Så er det det ukentlige psykologbesøket. Så slenger du på et par jobbvakter sånn innimellom der igjen. Det høres kanskje ikke så forferdelig ut for deg - men for meg med alle de personlige demonene som bor i meg, er dette helvete.
Denne helvetesperioden kommer alltid når man trenger det som minst. Den kommer alltid når man har brukt opp årsforbruket sitt av energi. Alt er tomt og ødelagt! DA slår den til. Den lille, jævla sorte hunden som står over deg til enhver tid og legger mer og mer press på skuldrene slik at man synker lavere og lavere ned i den fordømte gjørma. Og da skal man ha eksamener og man skal jo selvfølgelig prestere på toppnivå - det er ikke snakk om annet. Det er ikke noe som heter prokastinering her i gården, nei. Her skal hele pensum leses, alle forelesninger skal gjennomgåes, alle øvingsoppgaver skal svares på så utfyllende som mulig, alle øvingseksamener skal gjennomgåes og labrapporter skal skrives ferdig og leveres inn. Samtidig må du jobbe for å tjene nok penger til å leve neste måned. Ikke nok med det, men man skal vaske hele leiligheten, vaske klær og sortere bøkene i bokhylla som allerede er perfekt. Det skal være brettekant på oppvaskkluten, dusjen skal vaskes med cilit føkkings bang, lakenet skal være skrukkefritt. Så skal alle ringene være sortert etter metall, farge og størrelse. Putene skal ristes og settes i en viss vinkel i sofaen. Samtidig skal du se fin ut at all times. Du må sminke deg, fikse hår, ha på neglelakk og matche skoene til t-skjorta. Når du skal ut må du telle trappetrinn, du må unngå å tråkke på kumlokk - og for all del volumet på musikken i øreproppene må være enten 10, 15 eller 20.
Det fins ikke et sekund i døgnet der hjernen eller kroppen slapper av. Selv om natten jobbes det for harde livet. Når man først sovner har man mareritt, og man våkner flere ganger om natten helt gjennomvåt av svette. Dyna kastes av og man våkner igjen at man ligger å fryser så man skjelver av svetten som nå har tørket. Dessuten er man ikke alene hjemme. Man bor med noen som har besøk hele tiden, og aller helst de dagene/kveldene man virkelig trenger ro. Så du har to valg: enten kan du ligge alene i mørket på rommet ditt, eller du kan dra på besøk til kusina di som bor fem minutter unna. Jeg elsker kusina mi og det er koselig å være på besøk, men når man først har fått den angsten man har, blir det å dra på et koselig kveldsbesøk en fulltidsjobb som man må forberede seg minst tjuefire timer på.
Jeg hater disse periodene - jeg hater livet og meg selv i disse dumme, stygge periodene. Men jeg ELSKER livet! Jeg vet at jeg alltid kommer meg ut av det til slutt, veien dit er bare så jævlig. Jeg ville bare at du skulle vite at jeg også har det slik. Du er ikke alene!
PÅFUGL.
ingenting er som en søndagsmorgen på en torsdag
Det betyr å ligge lenge med datamaskinen på fanget med klassisk musikk på ørene. Har jo betalt regninger og bestilt med nye briller, så da er det lov. Har ikke noe undervisning idag, men skal alikevel rusle bort til Høgskolen for å jobbe med anatomi. Det er gøy det!
I et lite millisekund kjente jeg at motivasjonen til å fortsette med boken jeg skriver blusset opp. Nye ideer poppet opp ut av det blå. Kanskje jeg endelig klarer å plukke opp bitene jeg la fra meg i 2010? Da var ting så nytt og alt for vanskelig. Skrivingen skulle jo være en del av sorgprossessen, men ting var for nært til at jeg klarte å gjøre noe med det. 85 sider var det jeg klarte før det sa stopp, og skivesperren ødela meg. Nå, fire år etter kjenner jeg at gleden over å skrive har kommet tilbake. En del av meg som har vært forsvunnet, har kommet tilbake. FY SØREN, så deilig det føles.
PÅFUGL.
Det å vakne til ein ny dag.
Nå starter jeg på nytt. Skrivesperren har fått regjere lenge nok. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men et eller annet må hjernen klare å produsere. Jeg lever et helt annet liv enn det jeg gjorde for et år siden, alt er annerledes og nytt. Litt rart, men litt godt også. Og litt slitsomt.
Det fins så mange tanker. De flyr rundt i hodet mitt som en million kolibri - så mange flaksende hjerteslag som ikke helt klarer å finne roen. Det er noe som mangler, men jeg vet ikke hva. Ett eller annet er ikke helt på plass i dette hodet. I denne kroppen.
Jeg tenker på "jakten på nyresteinen" og ser at jeg er et fremmedlegeme i egen kropp. Jeg må finne kilden til det som er rart, vondt og unormalt.
Det har blitt sagt at det er bedre å skrive for en selv og ikke ha noe publikum, enn å skrive for et publikum og ikke ha noe selv. Det er så sant, det.
PÅFUGL.
Det fins så mange tanker. De flyr rundt i hodet mitt som en million kolibri - så mange flaksende hjerteslag som ikke helt klarer å finne roen. Det er noe som mangler, men jeg vet ikke hva. Ett eller annet er ikke helt på plass i dette hodet. I denne kroppen.
Jeg tenker på "jakten på nyresteinen" og ser at jeg er et fremmedlegeme i egen kropp. Jeg må finne kilden til det som er rart, vondt og unormalt.
Det har blitt sagt at det er bedre å skrive for en selv og ikke ha noe publikum, enn å skrive for et publikum og ikke ha noe selv. Det er så sant, det.
PÅFUGL.